Hva fikk soldatene til å slåss?

Få av soldatene under borgerkrigen hadde erfaring med krig. Det de hadde å bygge sin karriere på var tekstbøker og romantiserende historier om heltemot og ære. Mange hadde også erfaring fra jakt. Mange unge frivillige møtte opp til leiren med en romantisk idé i hodet om spenning og drama som stemte lite med virkeligheten. De fleste amerikanere på 1860-tallet hadde en sterk følelse av tilhørlighet og lojalitet til lokalsamfunnene sine, og folk fikk hverandre ivrige etter å reise ut. Mennene fra samme County ble stort sett værende i samme regiment. Stolthet var også en faktor som fikk mange til å reise for saken sin, og etterlate seg familie og eventuell karriere. Mange unge menn var ikke gift, så det var langt fra alle om måtte reise fra kone og barn. Mannsidealet på denne tiden fikk nok også en del menn til å føle at det eneste rette var å reise ut å slåss. Reiste man ikke var det relativt sannsynlig at man ble anklaget for å være feig, eller ikke å stille opp for en viktig sak.

Når det er sagt var det også en sterkere militærtradisjon i sørstatene, og i Virginia. En del av rollene kan ha gått på militærakademiet, og vil derfor ha en fordel i kamp.

På den andre siden kunne fedre sende ut sine sønner for å krige fordi dette var godt ansett, og ga familien en heltestatus. Å nekte å reise ut når din far klappet deg på skulderen og stolt fortalte at nå skulle du, eller dere reise ut å slåss for alt dere trodde på ville være svært vanskelig. Hvis det i tillegg lå mellom linjene at en ville stå alene om man ikke dro, eller til og med ble gjort helt klart, var det ikke så mye annet å gjøre. Frivillighet kunne fort være et løst begrep. Å ikke dra ut til kamp var det samme som å svikte Sørstatene, staten og lokalsamfunnet sitt, og man ble ikke sett med nåde på.