Soldatenes tilværelse

De fleste soldatene oppholdt seg i leiren i månedsvis før de fikk reist ut for å slåss. De hadde elendig utstyr som de ikke hadde lært å bruke; ingen, bare delvis eller hjemmelaget uniform, og få eller ingen våpen. Det var stor mangel på både kunnskap og disiplin. Dette kombinert med dårlig og lite mat gjorde det nok til en stor utfordring å holde seg motivert.

Siden treningen var av såpass dårlig standard som beskrevet under ”soldatenes trenging” , var det ikke alltid mye å gjøre i leirene, med mindre man var så heldig å finne en erfaren soldat som kunne lære en opp. Vissheten om at man hadde forlatt sitt vanlige liv for å slåss og ikke for å sitte å vente i en leir kunne også gjøre ventetiden uutholdelig. Mange hadde nok bare et ønske om å få komme seg ut i strid snarest.

Da man endelig fikk dette ønsket oppfylt var det nok mange soldater som fort angret på hva de hadde ønsket seg. Å slåss var for de aller fleste verken spennende, gloriøst eller andre ting de hadde sett for seg. Det kunne være timesvis å marsjere før man kom fram til et slag.

De fleste soldatene opplevde enten at de selv ble skadet eller at en venn eller slektning ble skadet eller omkom. Mange av dem som ble skadet i slaget døde senere av infeksjoner da det medisinske utstyret også hadde mangler, og av og til var nærmest ikke eksisterende.

Les gjerne om feltsykehuset, soldatenes trening og hva som fikk soldatene til å slåss for å få et mer utfyllende bilde.