Sinnsykdom

Som regel var sinnssykdom noe som ble behandlet innad i familien. Man snakket ikke om dette til noen, annet enn eventuelt en lege. Personer som ble ansett som gale kunne bli låst inne i rom, hvor bare tjenere kom inn til dem med mat. Et eksempel er personer med Downs syndrom eller andre utviklingshemminger.

Til tross for dette kunne ikke staten helt se bort fra sitt ansvar når det gjaldt de sinnsyke. Asyler ble opprettet for å få bukt med problemene. Disse husene manglet struktur, regler og retningslinjer. Det var ofte opp til bestyrer å drive det som de ville uten noen form for kontroll utenfra. En liten bonus for bestyrerne var også at staten anså asylene som gode steder å oppbevare fattige og andre samfunnsplager, for enkelte steder fikk de betalt per pasient.

Behandlingen kunne variere stort. Av og til minnet den mer om tortur enn om sykepleie. Kalde og varme bad, tunge medisiner, isolasjon osv var blant behandlingsmetodene.